musikk, film, spill og media: Moving Oos - The Return Of Moving Oos

ROCK

Plateselskap: Moving Oos
Utgiverlisens: Oh Yeah!
Fysisk distribusjon: Sony Music Entertainment
Digital distribusjon: Phonofile

Moving Oos (Trondheim)

Frank Reppen (sang)

Haakon-Marius Pettersen (orgel, piano)

Eirik Øien (bass)

Helge Fyrileiv Guldvik (gitar)

Per Borten (gitar)

Tom Kenneth Alte (trommer)

Ole Thomas Kolberg (trommer)

Studio: Athletic Sound Studio, Halden (Kai Ø. Andersen)

Produsent: Per Borten

Hjemmeside
Myspace
Facebook
Twitter

The Return Of Moving Oos

«Det är bara att blunda, så blir alla på scenen svarta!»

Sitatet stammer fra en engasjert samtale jeg overhørte på by:Larm i Trondheim 2007. Karakteristikken var møntet på Moving Oos, en trøndersk rock, pop, jazz og soul-elite, som var på trappene med sitt debutalbum på Kong Tiki Records hos Playground Music Norge.

The Moving Oos kom som en soulrock survival-vind på by:Larm på bandets hjemmebane, en av tre supergrupper med noen av de samme sjelene, med Per Borten som felles primus motor. Debutalbumet Peace & Love fra 2007 og oppfølgeren ...And Understanding fra 2008 er nær forbigåtte perler av noen milstolper. Moving Oos fikk prisen for årets nykommer under Alarmprisen 2007.

Forventningene til The Return Of Moving Oos var skyhøye i mine ører. Mistenksomheten vokste da stemmene til Kirsti Huke og Siri Gjære glimret med fravær. Dette tredje albumet gir ikke meg noe godt første inntrykk. Jeg må justere forventningene, og trekke Cadillac inn i regnestykket. Etter noen flere gjennomhøringer vinner albumet seg.

Allerede første gang er avslutningen et veritabelt løft; 13 1/2 minutt lange «My Chaperone» og drøye fem minutters «I Surrender». Den lengste bringer fram gode minner om Kurt Ralskes 4AD-innspillinger under navnet Ultra Vivid Scene. Ikke velkjent namedropping der, men man kan trekke sammenligninger til norske navn som Mercury Motors og Motorpsycho anno Panerothyme.

Mer psykedelisk poprock, tidvis bluesrock, men heldigvis enkelte drypp av soulrock. Da er de nærmere BigBang enn Moving Oos på sine to første album. Damene fra den gang da forblir lydløse, men Moving Oos har spart noen blåsere til oss, helt til slutt. Det berger den tredje gnuen i en skala der tre betyr «bra» for ei plate som mest virket kjedelig fordi de forrige skivene til bandet var så rå.